Sex and the city

...må være den mest geniale serien som er lagd noen sinne! Fortell meg hvorfor de slutta å lage den, jeg saaaaavner ferske episoder! Periodens narkotikum er "the shoe box" - alle episodene fra alle sesongene "me likey"! Forøvrig et ganske fint narkotikum med tanke på at jeg har flytta hjem og er sytten år igjen...heldigvis har jeg skrevet en tekst om å være sytten en gang *lete*
Ooh...jeg fant...ikke helt ferdig muligens, men det toget har godt nå...*limer inn* hehe...nå kan jeg være irriterende syttenåring på dataskjermen deres :P


Sytten
 
Det var den sommeren da jeg var sytten og jeg fremdeles trodde at så fort november kom, og jeg ble atten, da ville hele verden forandre seg. Gå fra å være et fengsel av grenser og påtatt uskyld til å bli Himmelen. Ikke den kristne himmelen, for jeg var ikke kristen eller død, men min himmel. Eller, for alt jeg kunne vite, så var den kristne himmelen slik, bare at da var du død naturligvis. Jeg visste ikke mye om den kristne himmelen. Som syttenåring kjente jeg ikke mange kristne. Noen var det selvsagt, men de pratet ikke om himmelen. Det kan selvsagt ha vært fordi de ikke var døde og dermed heller ikke hadde kommet dit.

 
Jeg var en meget bestemt frøken som syttenåring. Brydde meg ikke mye om krig og fred eller religion og politikk og sånt, men jeg kom mer enn gjerne med kritiske innlegg i diskusjoner. Spesielt omkring nye ting. Skeptiker. Jeg likte det ordet. Det å titulere meg som skeptiker var en av mine favorittgester.

 Singel skeptiker. For jeg var singel. Alltid singel. Det var et av varemerkene mine, og jeg likte det. Det ga meg muligheten til å være egoistisk. Og det ga kjempemuligheter når du møtte nye mennesker, spesielt av det motsatte kjønn.
Men i lengden kan jo singellivet bli ensomt for mange. "Du må få deg type", sa venninnene mine. Det var jo ikke det at jeg var så stygg at ingen orket å se på meg som var problemet. Det var flere som åpenlyst prøvde seg, men de var feil. De var aldri de jeg drømte om. De jeg forelsket meg i, enset meg knapt. Men jeg overlevde det. Drømmer er tillatt. Og forhold… forhold skremte livskitten ut av meg! "Tenk så koselig!", sa mange. "Det er alltid noen der som bryr seg!" Det var det som skremte meg. At det alltid var noen der. Jeg likte å ha mine hemmeligheter, mine gale innfall og mine private stunder. Være ensom om det passet meg.
"Jeg skal ALDRI gifte meg!", svor jeg sommeren da jeg var sytten.
 
Sommeren da jeg var sytten var jeg veldig opptatt av at jeg var nesten atten. At jeg var nesten voksen. Mange av mine jevnaldrende klassekamerater og venner var allerede fylt atten. Nådd den første magiske alderen.
Jeg klandret mine foreldre. Hadde de fått ut fingeren på bryllupsnatten, så kunne jeg vært født i april. Dette kunne vært sommeren da jeg var atten.

 Men jeg var bare sytten. Bare barnet. Kom ikke inn på utesteder, fikk ikke kjøpt alkohol selv og kunne ikke kjøre bil alene. Jeg hadde ikke engang lov til å drikke – som om det betydde noe. Alle drakk, og jeg var da ikke noe bedre.
Men jeg drakk ikke fordi det var press eller fordi jeg følte at jeg trang en virkelighetsflukt. Jeg drakk for å ha det artig sammen med venner. Sammen med andre som var ute etter å ha det gøy.
 
Til tider kunne "andre" begrenses til kun en person. Mr. kjekkas himself med det vinnende smilet, den tøffe dansen og den fineste rumpa på hele kontinentet. Også kjent som Mr. forbudt område.
For han var det, forbudt område. Ikke fordi han hadde dame, det hadde han aldri. Men fordi han var storebror. Ikke min storebror naturligvis. Han var kjekke lillebrors kjekkere storebror. Og lillebror, han var klassekamerat av meg.

Livet var i forandring allerede da jeg var sytten. Venneflokken endret seg. Det var slutt mellom min bestevenninne og typen hennes, som hadde knyttet meg til de store gutta i nesten to år. De to var over, men det fristet ikke å gi slipp. Å gi slipp betydde forandringer, og vel… jeg var jo skeptiker da. Likte at ting var som de pleide å være. At ingenting forandret seg.
 
Men som syttenårig jente fra lille Norge, hadde jeg heller lite kontroll over skjebnen og verdens gang. Mindre kontroll enn hva Bush hadde, noe jeg i grunn syntes var rimelig teit, for Bush er ingen luring han heller.
 
Jeg grublet mye det siste året av barndommen min. Undret meg over hvordan livet fungerte og hvor det ville føre meg. Undret meg over hvorfor ting var som de var, og kom mer enn gjerne med forslag til forbedringer. Fantasien min var fremdeles som et barns da jeg var sytten.

 Det var det året da jeg var sytten, at jeg fant ut at jeg skulle bli forfatter. I lang tid hadde jeg strevd med å finne ut hva jeg kunne bli. Nå lyste det foran meg i form av en romankonkurranse fra Gyldendal.
Jeg satte i gang. Å skrive "Den nye norske kjærlighetsromanen" kunne da ikke være så vrient, tenkte jeg på mine sytten år og med all min livserfaring. Å utkonkurrere alle andre interesserte burde ikke være noe problem tenkte jeg med min barnlige iver, i full tro om at verden gjerne blir slik du ønsker deg den.
 
Mye skjedde for første gang det aller siste året jeg var barn. For det var sånn jeg så på det. Mitt siste barndomsår. Og selv dette avslutningsåret hadde egne ting. Flere enn jeg hadde forventet egentlig. Mange flere.

Det året jeg var sytten langet jeg for første gang sprit til 15 åringer. Selvkjøpt sprit. Og det er ikke det at det er noe å være så stolt av, det at jeg langet. Men det er det faktum at jeg fikk kjøpt sprit den gangen jeg forsøkte. Jeg forsøkte aldri å få kjøpt sprit mer det året da jeg var sytten. Ikke selv. Fikk andre til å kjøpe for meg i stedet. Likte min spritkjøperstatistikk som den var – fikk kjøpt ved hvert eneste forsøk.

Den sommeren da jeg var sytten opplevde jeg også for første gangen å bli kalt uoppnåelig. Uoppnåelig? Jeg? Ikke kunne jeg forstå det. Men han hevdet det, denne karen. At jeg, jeg var uoppnåelig. Og for så vidt hadde han rett. For ham var jeg uoppnåelig. Jeg ville ikke ha ham. Han var feil for meg! Det hindret meg ikke i å kline med ham. Hindret meg ikke i å lage problemer for meg selv.

For jeg hadde enda ikke gitt opp håpet, sommeren da jeg var sytten. Selv om alle motsigelsene lyste i mot meg, var jeg sikker på at jeg hadde en sjanse. At jeg kunne kapre ham. Ham med stor H. Han jeg hadde drømt om siden jeg var tolv. Jeg nektet å la barndomskjærligheten forsvinne ut av meg før voksenlivet kom.
Derfor var jeg overlykkelig min attende sommer. Han kom! For å bli! Min store, skjulte kjærlighet kom flyttende til byen. Og jeg stod i første rekke for å ønske ham velkommen.
 
Jeg hadde mange drømmer da jeg var sytten. Drømmer om kjærlighet. Drømmer om frihet. Drømmer om en fremtid. Hva jeg ville, visste jeg derimot ikke. Men det jeg ville, det ville jeg som bare faen!
 
Som syttenåring brukte jeg mye tid på å gruble. På å forsøke å forstå hvem jeg var, og hva livet ville med meg. Og ikke minst; på hvem som var den kjekkeste av de to håpløse forelskelsene mine. Jeg slet meg selv mellom dem, uten at noen av dem tok noe spesiell notis av det. Som syttenåring likte jeg å titulere meg selv som ekspert på håpløs og ulykkelig forelskelse.

I en alder av sytten år, begynt folk å stille meg spørsmål om hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Hvor hadde jeg tenkt meg etter videregående? Jeg visste ikke. Sannheten er vel delvis at jeg ikke ville. Jeg ville ikke ut å studere. Ville ikke ha mer mas. Innerst inne drømte jeg om et liv i frihet, et liv uten mas, kjas og ansvar. Som syttenåring hadde jeg ikke innsett at det følger ansvar med alt du foretar deg. I enkelte tilfeller kan du rett og slett ikke slippe billig unna.

n kommentar

Stine Marie

30.03.2006 kl.11:17

S flink du er til skrive! *misunne litt* :pJeg har gjort noe jeg aldri har gjort fr: sendt inn en novelle til en konkurranse som Cappelen utlyste, tihi. Har ikke store forhpninger, men det hadde vrt gy!Bloggen min har levd sitt eget liv og det har vrt mye sthei fordi jeg hadde ikke tid/ork til fikse p Mammashop siden som jeg tilfeldigvis hadde overskrevet bloggen min med, men ja, n er den tilbake som du s. Good to be back!Angende raslende eggstokker, s har jeg en viss samboer som ogs mener at de rasler s fort vi fr ye p en baby med store bl yne. S da kan jo ikke ondskapsfulle Stine la vre ha det litt gy med han :pHa en fortsatt fin dag, Linemor, og hils family'n fra meg :)Kos og klem

Skriv en ny kommentar

Line

Line

29, Kongsberg

Blakk globetrotter med seris reiselyst :P De bildene jeg ikke har tatt selv er hentet hos google om ikke annet er oppgitt. nsker du kontakte meg, kan du maile meg p line_ekanger@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits