Den mørke veien hjem

Jeg tror ikke det finnes noen der ute som er i stand til å skremme meg på samme måte som jeg selv kan klare. Visst er jeg relativt lett å få til å skvette, og det er vanskeligere å få meg til å la være å hyle enn det er å få meg til å hyle. Men skremsel - det gjør jeg virkelig best selv.

Og det er kanskje ikke så rart at det er en selv som kan skremme mest. Det er tross alt bare jeg som kan være alene i mørket med meg. Og det er når verden er mest dunkel og tankene mest fri til å vandre at jeg skremmer meg selv. For tenk om...

Jeg liker å gå alene hjem om kvelden. Helt ærlig synes jeg at det er befriende å kunne roe ned langs mørke gater, la tankene vandre og bare være. For det er jo det jeg tror at jeg kan - bare være. Og jeg har vært heldig. I mange år har jeg vimset gatelangs på mine hjemveier i mørket, og jeg har alltid fått gå i fred. Alltid fått vimse, tenke og filosofere over det som er, var og kan bli.

Dessverre er ikke alle like heldige.. Det er vanskelig å ikke la tankene gå til de som ikke fikk gå i fred på veien hjem. Til de som ikke fikk datteren sin nyfilosofert og lykkelig inn døra. Til de som nå savner og frykter så intenst.

Det er når tankene går i disse banene, at jeg skremmer meg selv. For tenk om... Og plutselig kan et lys som gir gjenskinn i skogen være et faktisk lys. En bil som kjører akkurat litt sakte være en trussel. Og den bilen som kjører på parkeringa der snøen dumpes om vinteren er garantert ute etter å dumpe noe helt annet enn snø ned skråningen. I allefall i mine tanker. Og når tankene først går, så slår det meg at jeg er et rutinemenneske. Jeg går alltid nøyaktig samme veien hjem fra et sted. Jeg balanserer alltid (med mindre det er isete) på steinene i Marcello Haugens vei. Jeg går alle snarveier jeg kan. Jeg er så utrolig forutsigbar om du har sett meg to ganger før...

Nå er det selvsagt ingen grunn til at noen skal ha sett meg to ganger før. Eller at de som har sett meg flere ganger enn som så skulle ville meg noe vondt. Og kanskje er det for en gangs skyld på min side at jeg ikke akkurat er ei lita jente. Men fortsatt... hva om det var jeg som forsvant? Hva kan jeg gjøre for at de i såfall skal kunne finne meg igjen?

Som alle andre følger jeg den desperate og fantastiske innsatsen for å finne Sigrid Schjetne som forsvant fra Østensjø i Oslo natt til søndag. Det er en forferdelig sak, og jeg håper at de klarer å finne henne i live - håpet er tross alt det siste vi skal gi opp! Og samtidig frykter jeg hva denne saken vil gjøre med vår realitet. Skal vi ikke lenger være fri til å gå denne deilige kveldsturen hjem i mørket alene? Og om så er tilfelle - hvem skal beskytte oss? Og hvordan skal vi komme oss hjem?

Om jeg får barn en dag, håper jeg at de kan få nyte den friheten jeg har vokst opp med. Jeg håper at også de får muligheten til å nyte regnvåte, mørke, varme sommerkvelder langs ensomme gangveier i trygghet. Og jeg håper at verden tar en annen retning snart. Det er bare ikke verdt det å få barn i den verden vi lever i idag. Og det skremmer meg kanskje aller mest.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Line

Line

29, Kongsberg

Blakk globetrotter med seriøs reiselyst :P De bildene jeg ikke har tatt selv er hentet hos google om ikke annet er oppgitt. Ønsker du å kontakte meg, kan du maile meg på line_ekanger@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits