Lines lille verden

Da jeg ble født i 1985 regna kanskje ikke mamman og pappan min med at jeg skulle bli en internasjonal liten pike. Forståelig nok selvsagt - dette var tross alt året hvor Norge/Sverige vant MGP takket være Bobbysocks, og de antok nok at et barn med deres gener skulle arve fornuft nok til å holde seg gremmenes i Norge. Så de ga meg navnet Line Rogstad Ekanger. Finfint navn - jeg klager ikke. Men nå som jeg har oppholdt meg i internasjonale farevann i to år, vil jeg gjerne få si som the ting tings; "Thats not my name"!

Det viser seg nemlig at disse tre navnene verken hver for seg eller samlet utgjør en normal setning for en skotte, en singaporeaner eller en annen ikke-nordmann. (Selv svenskene jeg snakker med på telefonen kaller meg Lina - veldig vanlig navn i Sverige vet man) I Singapore het jeg mye Lin og Lim, og på gode dager/hver gang jeg kjørte taxi; Nina eller Lena. Det kan man altså hete i Singapore. Nina og Lena...men ikke Line. Rogstad introduserte jeg aldri for Singapore, men Ekanger ble forsøkt brukt opp til flere ganger. "Ekchangchanga" er en av mange lydkombinasjoner jeg lærte meg å lystre der nede i Asia.

Ståa er mye den samme i Skottland. Her borte forstår de riktignok ikke hva jeg egentlig heter en gang, så på jobb heter jeg Rogstead i ALLE systemer. Uttales av de lokale på mye samme måten Nickleback synger Rockstar, noe som jo selvsagt er litt ironisk ettersom Runa og jeg pleide å høre på den og tenke at de vil alle være en "Rogstad" - eller "Rogstead" som vi heter internasjonalt. Jeg gir det en mnd til før jeg begynner å feilstave mitt eget navn når jeg skriver under på ting, ettersom jeg så sjelden bruker navnet i real life...

Dere lurer kanskje på hvordan jeg kom på dette her nå? Jo, jeg var nemlig hos legen på torsdag - ingen fare, ren rutine, og skulle skaffe meg litt mer p-piller i samme slengen. Visste dere forresten av prevensjonsmidler er gratis i dette landet? Jeg forstår nå seriøst ikke HVORFOR alle dissa fjortissene blir gravide. Pure lazyness når man ikke engang må betale for skiten! Anyway, jeg leverte fra meg resepten og satte meg til å vente...og jeg venta og venta...og etterhvert begynte jeg å lure på om dama hadde glemt meg...men så skjedde det store - og det her er det beste, jeg kunne se når pillene mine var klare. Dama bak disken snudde seg nemlig mot luka igjen med to poser..hun kikka på den ene, sperra opp øya, og ropte opp den andre først...Så gikk hun tilbake til den første igjen, Kikka på den...gnidde seg litt i øya...sukka litt...Hun hadde rett og slett uttrykket som sier; "Nå gir jeg opp - jeg gidder ikke mer,  og går hjem for å se såper og vil aldri jobbe mer i hele mitt liv" (Jeg kjenner selvsagt igjen dette uttrykket fordi jeg selv har det hver gang systemene krasjer på xerox - eller når jeg må logge inn i SBS (det gjorde jeg for første gang på fredag - drittsystem!)) Uansett, jeg VISSTE jo, da dama tok mot til seg, at dette var mine piller..Så da dama sa noe som ligner litt på "exchange" så tok jeg veska mi, og reiste meg opp. Har aldri sett et så letta menneske på et apotek før - thats for sure! Men vi var blide begge to etterpå...hun var ferdig med dagens IBMer og jeg lo hele veien til Tesco...men en ting er sikkert; skulle jeg noensinne slumpe til å få barn, så skal jeg gi dem mer internasjonale navn slik at selvmordsstatistikken ikke går opp der de oppholder seg :P