I en veldig mørk festsal (forklaringen på elendige og derfor ikke-eksisterende bilder egne bilder. Det jeg har er lånt av guttas side) var det idag duket for samfunnsmøte med Sebastian Plur Nilssen og Ludvig Fjeld fra
ekspedisjonen Svalbard 360.
'Ka farsken?', tenker kanskje du? Joda, du har hørt om dem - det er gutta som ble forsøkt spist av isbjørn på Svalbard i sommer! (Husker du fremdeles ikke? Sjekk
VG,
Dagbladet og hukommelsen!) Idag var dem på samfunnet for å fortelle om turen sin, og, åpenbart, for å skape strålende stemning.

De startet presentasjonen sin med litt introduksjon av hvem de var, hva de hadde drevet med før (det er i min omgangskrets litt unormalt at bestigning av Mont Blanc innlagt i interrailen) og hvordan drømmen om Svalbard dukket opp. Vi fikk se bilder og klipp fra trening, forberedelser og utstyrsbygging (de som påstår at de var for dårlig forberedt kan ta seg ei bolle!), og til slutt tok historien oss med til Svalbard. Her var det fokus på den vakre naturen, de flotte opplevelsene og de gøyale bemerkningene som rådet - gutta hadde en tone seg i mellom og med publikum som var så herlig og naturlig så det var egentlig en flott reise for oss som ikke er så barske av natur...
Men så kom vi til det ekle. Til turens slutt. Verdens verste opplevelse antagelig, og noe jeg ikke unner noen å oppleve; angrepet. Jeg er så imponert over måten de snakket om det. Kanskje særlig hvordan Sebastian, som jo ble dratt førti meter etter hodet, kunne henvende seg til en stappfull sal og fortelle oss nøyaktig hva som skjedde, hvordan det skjedde og hva han tenkte der og da. Som ustabil og overemosjonell hadde jeg selvsagt tårer i øynene..shit! Ludvig fikk (selvsagt) øredøvende applaus for sin heltedåd, og vi lo alle godt da Sebastian sa; "
Jeg ropte på Ludvig...men han sov jo videre!" (Til vanskeligstilte der ute; nei, han gjorde ikke det...gå et anna sted!)
Etter at spørsmålene og den stående applausen hadde lagt seg, sitter jeg igjen med mange tanker. Jeg er dødsimponert, kanskje litt misunnelig på det de fikk oppleve
før angrepet og jeg kjenner at det kanskje er på tide å vurdere å utfordre skjebnen på et litt høyrere nivå enn sykling (skjønt, med mitt fokus er det farlig nok det)...etterhvert i allefall. Jeg er veldig glad for at jeg gikk på samfunnsmøtet idag, og dermed ikke bare fikk den faktiske historien, men også et fabelaktig foredrag. Moro! Og ja, om noen lurer, gutta er single - det var dagens beste spørsmål fra salen ;-)
Kunne du padla Svalbard rundt?