Lines lille verden

Forfatteren av denne boken har oppholdt seg ulovlig i Norge i åtte år. I disse årene har hun levd et bemerkelsesverdig dobbeltliv. Etter nesten ett år på asylmottak, får hun anledning til å begynne på videregående skole. Dermed begynner hun å leve noe som ligner et normalt liv. Hun lærer seg språket, begynner etter hvert å studere og får masse venner. I lange perioder kan hun fortrenge redselen for å bli kastet ut av landet, og hun er lykkelig! Samtidig må hun gå til sine hemmelige svarte vaskejobber, hun bærer ikke sitt eget navn, hun har ikke sin egen bankkonto, sitt eget skattekort eller andre identitetspapirer. Hun tør ikke fortelle om fortiden, og kan heller ikke realisere sine drømmer og ambisjoner for fremtiden. Hennes unike historie handler om hvilke konsekvenser norsk asylpolitikk kan få for enkeltindividet.
(Pax Forlag)

Da Maria Amelie ga ut boka om sitt papirløse liv i Norge i september 2010, snudde hele livet hennes seg på hodet. Etter kaotiske måneder med opprør blant folket, arrestasjon, utkastelse og retur til Norge har hun nå alle papirer i orden. Men veien dit har vært lang. Lang, vanskelig og velformulert når du følger hennes reise i bokfom.

Jeg har hatt denne boka på leselista mi i over et år, men det har aldri falt seg slik at jeg har fått kjøpt den. Men til mammas bursdag i høst kom jeg over den og prakket den på mamsen. Som på sin side leste den, elsket den og fikk både pappa og meg til å stille oss i kø. Og boka er lett å elske. Hun skriver så enkelt, men allikevel skremmende. Så velformulert og sårt. Og så utrolig voksent. Maria er like gammel som meg. Seks måneder eldre om vi skal være pirkete. Og milevis foran meg når det gjelder livserfaringer og vonde opplevelser. Hun får meg til å innse hvor heldig jeg er. Hvor enkelt jeg har hatt det. Og at det man tar så for gitt at man aldri egentlig har tenkt over det, er det viktigste av alt man kan ha; en identitet.

Lex Amelie navnga mediene regelendringene som trådte i kraft som følge av alt oppstyret som fulgte i farevannet av myndighetenes utsendelse av Maria. Endringer er positivt. Men vi har fortsatt en lang vei å gå, for senest i går skrev Aftenposten at 26 000 søknader om oppholdstillatelse står i behandlingskø. TJUESEKSTUSEN! Jeg har ingen løsninger på innvandringsproblematikken - til det kan jeg ikke nok om saken, og jeg er helt sikker på at de som jobber med det gjør sitt aller beste for å utøve rettferdige og raske behandlinger. En ting er jeg dog ganske sikker på allikevel: et liv i uvissheten, som det Maria skildrer, er ikke et menneske verdig - vi burde kunne gjøre mer for flere, og det på en raskere og mer skånsom måte. Tro meg, jeg sier ikke at alle som kommer må få bli - men de som kanskje skal bli bør få en mulighet til å integreres tidligere og de som overhodet ikke skal bli, må deporteres tidligere. Ikke la dem leve som fanger i bur mens byråkratene somler!

Det var en digresjon på de fleste måter, så jeg avslutter som jeg bør. Med en anbefaling (les den! (og bry deg!)) og et sitat fra bokens bakside:

Da Maria Amelie ble pågrepet av politiet utenfor Nansenskolen på Lillehammer, engasjerte tusenvis av nordmenn seg. Store demonstrasjoner over hele landet førte til at regjeringen knaket i sammenføyningene. Maria Amelies fortelling hadde grepet det norske folk.

101 på 1001:
10. Lese ti biografier (4/10)

Det er først når ting slutter å fungere at man skjønner hvor avhengig man er av det. Det kan virke som en liten, ubetydelig og tidevis tidkrevende ting når det funker. Men når det ikke funker - da faller verden litt fra hverandre...

Denne uka har jeg slitt med å få sove. Og med slitt mener jeg: jeg tipper at jeg har sovet rundt 15 timer tilsammen siden søndag. Det starta helt uskyldig med omgangssjuke natt til mandag, og utvikla seg til et galematias uten like. Jeg er så sliten at det er en prøvelse å være hyggelig på mail, men sove; neida! Om noen lurer så kan jeg bekrefte at det ikke skjer en ting i Eplehagan på natterstid - i allefall ingenting man kan skrive hjem. Det samme gjelder igrunn også for twitter og facebook, men i bøkenes verden er det heldigvis mye rart som kan få tida til å gå..

Jeg håper at det retter seg iløpet av helga, og skal kjøre et strikt "i seng kl elleve, opp kl åtte" over helga for å forsøke å etablere et sovemønster. Og en enda strengere nekt på å forsøke å sove på dagtid. Kanskje jeg klarer å slite ut meg selv nok til å sovne med en gang ikveld - det kjennes sånn ut nå! Og det er bare åtte timer til klokka er elleve..flott!

Har du noen tips mot søvnløshet?

Som nevnt kommer ting ofte i feil rekkefølge, og det helt uten mål og mening her i LLV. Jaja - vi kan jo ikke alle være Fotballfrue, og leve av å blogge! (Vi kan forsåvidt ikke alle være fotballfruer heller, men det er en helt annen sak.) Anyways, her kommer bildeglimt fra min fine julemåned :)

Andre helga i desember kom Torill til Kongsberg, og vi arrangerte juleverksted i Lives lille julehus på Kongsberg. Veldig koselig på alle måter - selv når vi måtte le litt av Torills ambisjoner om å bli kunstner. Jaja, det går vel over :P Ellers var pappa SVÆRT fornøyd, for ikke bare fikk han endelig treffe Torill, han fikk også spise god mat og drikke god vin i selskap med fem fine damer. Stor stas!

Ettersom jeg bare er 26 år gammel (hysj!), vedtok mamma og mormor at jeg måtte få litt julekalender jeg også. VELDIG koselig! Og det ble jo ganske hyggelig med noen gaver hengende på det fine, skotske flagget mitt :) Forøvrig kan det jo også nevnes at jeg hadde en flaxkalender til 100 kr som jeg vant 50 kr på. Hurra! :P

Etter at alle eksamnene og innleveringene var unnagjort, bar det rett til Kongsberg og gode, gamle drekkedagsnatta. En fantastisk og hyggelig affære også i 2011!

Er det en tradisjon som er viktig hjemme i Heleneveien i jula, så er det pyntinga av juletreet på lille julaften, etterfulgt av Grevinnen og Hovmestern og deilig mat. Heldigvis ble det intet unntak denne jula heller (vi husker alle jula 2006 som fremdeles preger Runa sterkt :P), og treet ble pent, hovmestern ble full og vi ble mette og lykkelige av øl Bjørn hadde med til pappa fra Belgia - nam!

Julaften kom ikke som en overraskelse i år heller - mye fordi mamma forstekte ribba på lillejulaften, og hadde oss sirklende rundt ovnen som gribber til hennes "men det er ikke nok. Vi blir aldri mette imorgen. Dere får IKKE smake!" Tradisjonen tro var dette ren overdrivelse, og vi spiste oss nesten i hjel alle mann. Menmen... det er viktig å ha panikk for de store tingene i livet ;-)

Vi var så heldige at det i år var vår tur til å ha mormor og morfar på besøk, noe som ga oss jul med alle besteforeldre samt sjonkel. Koselig! Det som er skummelt med å være så mange, er at det blir skremmende mengder gaver. Noe har skjedd med gavemengden over årene - man skulle ikke tro at vi var ni voksne mennesker her. Men jammen er det hyggelig å bli skjemt bort litt, og jeg fikk så mye fint - takk!




1.juledag har vi verdens fineste tradisjon i familien vår - vi samler alle ledd av storfamilien hos mormor og morfar til seriøse mengder mat, og, når vi ikke kan spise mer, kaker, brettspill og skravlings. Koselig! Det fineste er selvsagt at vi barnebarna fortsatt er ansett som for små til å sitte på voksenbordet, og dermed får vårt helt egne barnebord. Mulighet for å sladre og ta igjen tapt tid er alltid viktig!




2.juledag er den o store gå ut-dagen på Kongsberg, og vi samla jentegjengen i AnneLises fine hule. Det er sjelden vi er alle sammen sammen nå som vi bor spredt og folk jobber og studerer på ulike skjemaer, så 2.dag er en utrolig fin dag for catch up både med jentegjengen og med resten av verden på byen. Runa catcha også opp med trompetisten utenfor Stortorget ;-)




Romjula forsvant i en røyk av Harry Potter, søsterkos og latskap, og pluteselig var 2011 over og nyttårsaften på trappene. Vi kjørte latskapsnyttår i år, og storkosa oss med god mat, godt drikke og verdens beste Silje og Stian på besøk. Også vimseMocca da - utstyrt med nye sokker og et herlig sovehjerte for anledningen.






Kort oppsummert var jula 2011 en kjempekoselig og alt for kort høytid. Takk til alle dere som var der og kosa med meg <3

Mens formen er laber, leser jeg boka om Lonely Planets grunnleggelse og utvikling, til alle døgnets tider. Og reiselysten blir, mildt sagt, ikke mindre. Tenk å ha som jobb å oppleve fantastiske ting, for så å skrive om det... Gøy! Og antagelig veldig slitsomt, samt alt for usikkert for meg.. men jeg er sjeleglad for at noen orker - Lonely Planet er tross alt det nærmeste jeg kommer religiøs overbevisning!

Det ser ikke lovende ut for min evne til å bli en bedre blogger i 2012, så det var sikkert like greit at jeg ikke satte meg det som nyttårsforsett. Trist egentlig, for Line i 2015 kommer til å hate å ikke kunne se tilbake på Line 2012s utfordringer. Til fremtidsLine må jeg bare si; "sorry, du sliter litt med motivasjonen iblant. Dessuten er du skremmende avhenging av coin dozer - et helt meningsløst spill på telefonen, og prioriterer dessverre det fremfor blogg om dagen. Skal vurdere å slette det!"

Men ja, Line anno 2012 har ikke forandra seg stort fra Line anno 2011, og det har neimen ikke livet på Ås heller. Litt for lite liker jeg å klage når jeg går i NATF260-forelesninger, for jeg hater gjentagelser! Med det som bakgrunn vil jeg påstå at det i fag som forutsetter grunnleggende kunnskaper i en hel rekke med fagområder kunne spart seg for å holde introduksjonforelesninger i nettopp alle de fagområdene - det er vårt ansvar at vi oppfyller de forutsatte kravene, og er det noen som ikke gjør det, så driter jeg egentlig i det. Når jeg er på skolen klokka åtte om morran forventer jeg å lære noe! Sett bort i fra at jeg hisser meg opp litt av unødvendige forelesninger, er faget spennende. Og enda mer spennende blir det nok når vi kommer igang med parallellens oppgave. Men først skal vi ha eksamen - det blir ikke så stas.

Et fag som derimot er spennende hele tiden, er AOS234 - Studenter i ledelse. Det høres veldig pampete ut, og det er jo egentlig det også ettersom vi er 25 tillitsvalgte ved UMB som koser oss litt på si med litt ledelse, strategi og kranglende forelesere. Jeg liker jo å si at graden jeg har fra BI og gradene jeg tar her ved UMB lar seg knytte sammen, og gjennom dette faget blir det jo enda tydeligere - ledelse har jeg jo vært borti før, men ikke på et så interessant plan som dette! Dette blir årets kosefag tror jeg, for fag som er spennende jobber man jo med, med glede!

Det mest spennende aspektet av 2012 er jo selvsagt UKA. Nå er UKEåret her, og jeg merker allerede at arbeidsmengden øker og at våre fantastiske komitésjefer kommer i gang på alle kanter. Selv om det meste er i oppstartsfasen fremdeles, kan jeg ikke annet enn å la meg imponere av den innsatsen som blir nedlagt, og det gjør jo at egen inspirasjon til å jobbe bare øker. Om det fortsetter sånn her, så bør Åsfolket manne seg opp til tidenes beste UKE!

OK, det var dagens oppsummeringsinnlegg. Og siden jeg er så lei av å skrive MINA310oppgava mi (ettersom jeg nå har kommet til den delen av oppgava som er gresk for meg :P) skal jeg jammen se om jeg ikke får lagt ut noen bilder fra jula også. Sånn ettersom vi liker å snu verda på hue her i LLV.

Godt, nytt UKEår til alle mann alle!

EDIT: Viser seg at det ikke funker å laste opp flere bilder av gangen. Bilderas kommer derfor når blogg.no tar seg sammen!

Jeg er fortsatt ikke i mål med de forsømte bokanmeldelsene mine fra i fjor, så vi kjører enda en runde med fire på rad. Denne gangen i en mer hjernedød og lattermild kategori ;-)

At Sophie Kinsella skriver akkurat passe hjernedød litteratur er ingen hemmelighet. Hun tjener store penger på nettopp det, og Shopaholiker-serien er jo tidevis hysterisk. Så ja, jeg måtte kjøpe den siste boka. Skal ta den med meg hjem til jul så min fine mini kusine kan få lese mini Shopaholic da hun oppdaget serien i bokhylla mi i sommer. Og bøker blir bedre når flere kan kose seg med dem!
Når det kommer til Husker dere ikke meg? så kan jeg helt ærlig svare at: Nei, det gjør jeg ikke! Så da er den antagelig ikke verdt å lese om du ikke prokrastinerer eller ønsker hjernedød litteratur - og begge deler er jo svært mulig!

Karin Brunk Holmqvist er en helt annen type forfatter. Hun skriver så jeg ler så jeg griner, og det er så absurd at det finnes ikke ord! Jeg leste Potensgiverne først, i vinter eller vår en gang, og lo nesten på meg kink i nakken. Så da Rapsgubbene dukka opp i butikken (i pocket selvsagt, hallo!) var jeg ikke vanskelig å be. Jeg la alle gode intensjoner om begrenset pengebruk tilside (igjen), og lo så mye på toget at folk kikka rart på meg (ikke helt uvanlig det heller). Min løsning på alle bøker som gir meg latterkrampe er å påtvinge dem folk med like dårlig humor som meg, så om noen vil lese dem er det fineste pappan min dem må snakke med. Tipper mamma bare blir gla - hun får ikke sove når han ler på sengekanten ;-)

101 på 1001:
6. Lese femti nye romaner (29/50)

Takket være manglede blogglyst (i hovedsak), i spedd eksamensperiode og latskap, har det ikke kommet noe innlegg fra da mamma og pappa inviterte på All inclusive-tur til London. Men nå skal det bli andre boller, så her kommer det noen finne glimt fra en herlig familiehelg.

Etter at Norwegian fikk start på flyet fra Evenes til Oslo slik at Runa også kom seg til Gardermoen, gikk det meste på skinner. Vi fløy behagelig med SAS og heiv oss på Heatrow Express til Paddington - som beleilig nok var ca 400 meter fra helgas innkvartering. Bagasjen ble i bunn og grunn bare dumpa på hotellet før første og beste pub med matservering ble besøk. Digg!



La meg presentere reisefølget; morfar, pappa, jeg, mamma og vesle Runa. Her samlet på en annen pub i nabolaget som var velutstyrt med spennende øl og hysteriske, britiske damer som prater høyt og nasalt..noen ting går åpenbart aldri av moten der borte...

Om noen lurer på hvor mine reiselederbehov kommer fra, så kan jeg bekrefte at jeg er arvelig belasta. Det er tross alt mange krav en skal oppfylle som en god Ekanger ;-) Til høyre er tre generasjoner Rogstad på vei ut av hotellet og ut på nye eventyr i Londons gater.

Dagens første stopp var Piccadilly og deretter teaterbillettbua på Leichester Square. Kveldens underholdning ble Million Dollar Quartet og anbefales på det sterkeste for de som liker god musikk!

På Trafalger fikk pappa seg en ny kompis, og vi studerte nedtellingene til OL og Paralympics som går av stabelen til sommern. Sola var herlig og tilstede også - såpass tilstedet at Runa mente det måtte være badesesong for storesøstre, men jeg slapp heldigvis unna fontenas vrede denne gangen...



Vi fikk med oss change of guards, men Runa og jeg bestemte oss for å beholde våre da de tross alt oppførte seg over middels godt ;-)




Dagen fortsatte med sightseeing og rusling i Londons vår/høstyre gater kun avbrutt av litt mat og drikke med ujamne mellomrom. Vi tok ikke turen inn på Tower da køen var evig lang, men det kan jo bli en annen gang. I gatene kom vi også over store mengder poppies, som i UK benyttes for å hedre soldatene deres. Det viste seg, etter litt intensiv googling, at vi var der den helgen som var nærmest memorial day og derfor var det kanskje ikke så rart at Londons mange krigsminnemerker var dekket av slike kranser. Vi vil dog påpeke at det hadde vært enda finere om det ikke var plastikk!

På kveldstid var vi ute å spiste, før vi, som nevnt, så Million Dollar Quartet. Dette var en herlig musikal med blant annet Johnny Cash og Elvis Presley i førarsetet, og det anbefales altså til de som kan kose seg med den typen musikk. Bilder fikk vi ikke ta, men jeg tror mormor har fått både program og CD i gave av morfar, så en tur i Pederveien kan jo være en god start!

Dagen etter kom dagen som hadde startet tanken på turen - fotballkamp! Morfar er storfan og har vært på kamper i London tidligere. Runa og jeg er mest fan av fansen egentlig. Og da var det jo greit å dra for å se kampen mellom Millwall og Bristol City - Millwall er tross alt verdens kjent for å ha de verste fotballsupporterne (eller holligans) i UK, og det sier jo igrunn ganske mye...

Det tok egentlig ikke mange minuttene på banen for å forstå hvorfor Millwall fansen er forbanna - laget suger jo. Jeg mener; herrigud, det var jo nesten så jeg kunne spilt på 1.laget deres, og jeg tar jo ikke imot ballen.. Når en er arvelig pålagt å heie på detta laget og samtidig kommer fra et av de fattigste områdene i London- da skjønner jeg godt at man blir sint! Og selv om det var litt skummelt når de foran oss hissa seg opp skikkelig, så kunne vi jo ikke anna enn å smile i barten. Heia Millwall lissom!

Utenfor en barneskole passerte vi et tre som var fylt med sko...Jeg lurer på hvor mange ganger setningen "Lærer, jeg kan ikke ha gym idag - jeg har glemt skoene mine hjemme!" har blitt uttalt her...

Det var dog for mange skrikende tarmtotter i slekta til å kunne filosofere lenge over dette, så vi gikk på pub og tok oss en sunday roast istedet. Nam! Også tok Runa og jeg en hastetur på kjøpesenteret vegg i vegg. Der hadde vi nemlig vært på vei til kamp for å finne litt lunsj, og her fantes det jammen potensielle julegaver.

På vei tilbake til hotellet, tok vi en detour bort i Covent Garden. Markedshallene her var pynta med enorme julekuler som jeg dessverre ikke fikk stjålet med meg hjem, men det var nå fint lell.



Så ruslet vi hjem etter Runa og Lines styring (ganske trygt altså, jeg lover) og tok en pizza eller tre på en restaurant i nabolaget før det var tid for pakking og legging. Dagen etter returnerte vi med Heatrow Express, SAS og NSB (eller Norwegian for de som liker seg i nord) tilbake til utgangspunktet. Og så gikk det månedsvis uten at noen tenkte spesielt mye mer på denne turen...flaut!

Det er på sin plass å si takk til Runa, morfar, mamma og pappa for en hyggelig tur, og til mamma og pappa for at spanderbuksene var på. Jeg storkosa meg!

Først skal det nemlig spises pinnekjøtt!

Jeg kommer til å savne snorkemor når ferien er over!

Nok et år har gått, og tida flyr som alltid skremmende fort. For å avslutte det gamle, gjør vi som vi pleier her i LLV - vi oppsummerer. Også kommer de siste, manglende innleggene fra 2011 litt seinere. Her har vi med andre ord ingen nyttårsforsetter om bedre gjenge ;-)

1. Hva gjorde du i 2011 som du aldri har gjort før?