Lines lille verden

And life is good! Venteburger på menyen!!

Vi er godt nede i vinflaske nr tre, og lakker derfor negler...viktig å være fin når finfolket kommer fra Norge imorra :)

Som den pliktoppfyllende studenten jeg jo er blir det selvsagt litt tid til studier også...

Jeg kom trygt frem igår,og ble plukket opp av Torill ca en meter inn i ankomsthallen. Kjekt!

Etter en heftig runde på motorveien samt en tur gjennom skauen kom vi frem til Torill og Sebastians flotte leilighet hvor ost, vin, kjeks, jordbær, bilder og, ikke minst, slutten av esc2012 semifinalen. Sveits gikk ikke videre...

Nå har vi akkurat stått opp og Torill har gått i kjellern (supermarked) etter frokost. Livet er godt!

Turen til gmoen gikk fint, og bagasjetraller var det flust av. Jeg fikk dermed balansert både bagasje, krykker og stort sett hele min egen vekt på denna doningen, og dermed bar det avsted. Gjett om innsjekkinga var helt nede på H a...godt jeg hadde beregna god tid!

I sikkerhetskontrollen gikk det strålende. Jeg fikk beholde krykkene gjennom da jeg uansett måtte scannes grunnet svigemor på foten. Fikk tom stol da de stakk av med krykker og sko, så osl er et bra sted for oss krøplinger!

Nå har jeg skaffa meg cosmo, solo og sitteplass på gaten, og er helt klar for å hvile litt før vi skal boarde. Har selvsagt fått typ tredje bakerste råd (men heldigvis venstre vindu) og nest nederste gate. Var så lang kø i taxfree'n at det ansvaret overlates til neste delegasjon, og det er jeg jaggu glad for nå-det er langt ned gjennom terminalen! Sliten nå...vurderer å ta en blund på flyet!

Sees i Zürich!

Fineste Maren sørga for at handi kom seg trygt på flybussekspressen (Mamma: hun passa til og med på at jeg ikke ramla baklengs ned trappa!) og overlot ansvaret for krøplingen til det som må være årets blideste bussjåfør. Her synges det med på både nye og gamle slagere, og jeg kan ikke anna enn å kose meg. Mr.S har også bestemt at vi ikke skal lese ECNpdffiler på denne turen, så stemninga er høy!

Noen ganger blar jeg litt i utkast-arkivet i bloggen, og lurer på hvorfor ting ikke har blitt postet. Dette er et eksempel på et slikt innlegg, så får dere heller slite med at det er skrevet som om det var idag da det faktisk var i slutten av oktober i fjor. Meningene mine er ikke endret uansett, og valg av studier er jo ganske hett nå på vårparten, så om noen mener noe annet - kom med det!

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

I Aftenpostens nettutgave diskuterer de idag frafall fra høyere utdanning, og intervjuer i den sammenheng en av mange som har falt av studiene. Han begrunner sitt frafall med at overgangen fra videregående skole til jusstudier på universitetet var for stor, og at oppfølgingen per student var så liten. Jeg siterer; " Det er ikke så vanskelig å slutte når du vet at ingen merker at du er borte. For meg hadde tettere oppfølging og en nærere undervisningsform gjort det enklere å fullføre"

Norge idag sliter med et alvorlig luksusproblem når det kommer til verdiskapning. Vi har satt oss i en slik situasjon at det forventes at alle og en hver skal ta videre utdanning, noe som gjør at ikke bare videregående (som jo har blitt såpass endret etter min tid at jeg ikke lenger skjønner en døyt av det), men også høyskole- og universitetsutdannelse må tilpasses massene, ikke de lærevillige. Jeg synes det er positivt at alle skal få de samme mulighetene, men på den andre siden så kan jeg ikke fatte annet enn at man blir lykkeligere av å finne noe som passer egne evner og interesser fremfor å true seg gjennom noe som kanskje gir deg økt status i dette jallasamfunnet vi lever i.

Helt ærlig; jeg kunne ALDRI blitt sivilingeniør. Ja, jeg ville hatt en tryggere arbeidsfremtid og en langt høyere lønn å se frem mot etter endte studier dersom jeg istedet for Fornybar energi gikk Miljøfysikk og fornybar energi, men ville jeg blitt lykkeligere av det? Svaret på det har jeg jo allerede gitt, og begrunnelsen er klar; min interesse og forståelse for realfag er ikke-eksisterende. Jeg forstår det bare ikke. Hadde jeg lagt til Miljøfysikk i studiet mitt hadde du funnet meg gråtende og helt UKEstyrefri på lesesalen hver eneste dag - og karakterene mine, de hadde ikke engang gjort en mor stolt.

Heldigvis for meg finnes det andre alternativer innenfor fornybar energi. Jeg kan få lov til å nerde i helt andre enden av skalaen, og det gjør meg (i all hovedsak) glad. Og det er vel sånn det må være for alle tenker jeg. Vi har alle noe vi liker ekstra godt. Noe vi er bedre på enn andre. Var du dårlig i alt av teoretiske fag på barne- og ungdomsskolen så burde noen fortelle deg at det finnes yrkesfag, for veit du; de som går yrkesfaglige retninger på videregående er like mye verdt som de som sliter seg gjennom allmenn. Også tror jeg at de har det mer moro (men det tror jeg kanskje bare fordi at dersom jeg skulle valgt igjen, så skulle jeg i allefall ALDRI gått allmenn!)

Når Fyllingsnes sier at for ham hadde det vært lettere å fullføre studiene ved tettere oppfølging og nærere undervisningsformer grøsser det nedover ryggen på meg. Han har helt sikkert rett i at det kunne gjort det enklere for ham, men for meg? Og for den generelle student? Jeg er ikke så sikker på om ei påtvungen hånd å holde i er veien å gå.

Det skal sies at jeg er inne i mitt sjette studie år. Jeg har fullført to bachelorgrader og har begynt på master, og jeg kan vel ærlig talt regnes som en erfaren studieslask. Og er det noe jeg har lært som student, så er det at den eneste måten jeg lærer på det er med ansvar for egen læring. Jeg VIL kunne velge om jeg synes det er verdifult eller ikke å gå på forelesning. Jeg vil gjerne selv velge om jeg ønsker å nedprioritere ett fag i forhold til et annet. Og jeg vil studere sånn jeg gjør det best; med musikk i øra og to liter te i koppen. Samtidig ser jeg at jeg lærer mest i de fagene hvor det forventes en innsats av meg - altså i fag hvor eksamen ikke teller 100 %.

Så hadde jeg kunne velge skulle vi hatt semesteroppgaver som telte ca 50 % i alle fag. Vi skulle hatt færre forelesninger (og de forelesningene vi hadde skulle ikke være reine kopier av de vi hadde i grunnleggende fag året før!). Og sist, men ikke minst, ville jeg satt veldig stor pris på om det blei en standard for arbeidsmengde per studiepoeng - den vi har på UMB er nemlig litt skakkjørt, da det meste som har med skog/bioenergi å gjøre utgir seg for å være fem poengs fag og aldri har arbeidsmengde (eller forelesningstimer) mindre enn hva som tilsvarer ti studiepoeng for andre fagkretser. Jeg ser dog at det siste er evig overoptimistisk, og takker derfor alle høyere makter for at når dette semesteret er over så skal jeg ikke ha flere slike fag - da skal jeg heller lese meg opp selv på alt det som er spennende og som ingen gadd å bruke energi på å lære meg!

Jeg blir bare bedre og bedre på å holde detta spetakkelet oppdatert... men det er kanskje sånn det faktisk skal fungere i eksamensperioden? Tidligere har jo dette vært bloggens peak når det kommer til å være oppdatert.. Uansett, foten har ikke ramla av enda, eksamen nærmer seg med stormskritt og AOS henger over oss alle som et vondt år. Det mangler med andre ord ikke på ting å ta seg til eller på måter å forsinke dem på. Utfordringene i hverdagen har, som fryktet, vært mange, men de blir færre og færre heldigvis - mye takket være det faktum at jeg fikk av gipsen etter en uke. HURRA! (Det betyr ikke at jeg anbefaler Ski Sykehus i fritt sykehusvalg-kampen.. Ja til storsykehus og nedleggelser av dårlig rusta lokalsykehus er blitt min nye kampsak.. Vurderer å kjempe for intervjuer av potensielle legestudenter også...Det er mao potensiale for å bli politisk engasjert ila de neste ti årene!)

Uansett, hverdagen går nå ganske smertefritt - i allefall så lenge jeg ikke skal noe sted. Så da skal jeg jo selvsagt det! Imorgen reiser jeg til Zürich for å besøke verdens fineste Torill, og ettersom Kjersti og Live først kommer på torsdag, så må jo handi reise alene.. Jeg ser en rekke nye utfordringer i denne prosessen, men ettersom Maren har lovt å kjippe meg på bussen så skal jeg i allefall komme meg til Gardermoen! Og da er det jo dumt å snu, så da er det bare å kjempa på! Jeg har prøvetrilla på trillekofferten idag, og tror at det skal gå helt ok så lenge jeg ikke må trille så langt. Krysser derfor fingrene for at flybussen stopper rett utenfor innsjekkingsskranken slik at jeg blir kvitt den på en-to-tre-hump.

Det er veldig risikabelt å si dette, gitt min oppdateringsevne, men jeg har tenkt at jeg skal mobilblogge fra denne potensielt interessante affæren. Se derfor opp for handis eventyr på reisefot omtrent akkurat her. Og gikk du glipp av forrige gang jeg var handi på tur, så kan du jo lese referatet fra turen til Sydney 2006  mens du venter ;-)

Jeg og bongobeinet feirer en tradisjonell 17.mai med verdens fineste familie på Kongsberg. Bunaden er på, barnetoget er beskuet og første runde med forspiselse er unnagjort. En is nå tenker jeg... Ønsker alle mann en fantastisk nasjonal dag! Hurra for Norge!

Norge er et lite land. Et lite land som de siste 67 årene har vært preget av fred, velstand og vekst. Før denne bølgen kom over landet vårt, hvilte dog en mørk skygge over landet vårt i fem år. En skygge som satte den jevne nordmann i fare. En skygge som snudde oppned på alt som var kjent og kjært her i nord. En skygge som for enkelte resulterte i et enormt engasjement for å ta tilbake friheten.

Blant disse tapre, unge mennene som sikret Norge for oss slik det er idag, var Gunnar Sønsteby. Eller Kjakan, nummer 24 eller Erling Fjeld. Kjært barn har mange navn, og for Norge var Sønsteby virkelig et kjært barn. En helt!

Det er ikke nødvendig å ramse opp hvorfor Gunnar Sønsteby var så viktig for vesle Norge. Hvordan han og gutta i Oslogjengen, samt i alle de andre motstandsbevegelsene seiret for Norge. Det er kjente historier, og jeg vil aldri kunne dekke nok i et lite blogginnlegg. Jeg vil trolig heller aldri forstå nok - vi er mange generasjoner som takker motstandsbevegelsen for vår frihet og vår manglende kunnskap om å leve i utrygghet og krig.

Det er en uvirkelig dag idag. Nittifire år er en sprek alder. Men fortsatt - at Kjakan har forlatt oss... Det føles uvirkelig. Norge har mistet sin største krigshelt, og en stor frihetsforkjemper. En herlig gammel mann med visdom i bøttevis og tid til alle som ville ha en bit av ham.

Norge er et litt mindre land uten ham, og jeg lyser fred over Gunnar Sønstebys minne!